Mange tror problemene skyldes økonomi eller tilfeldigheter, men ofte ligger det dypere. Når for mye makt samles hos én person, og det stilles for lite krav fra omgivelsene, begynner prestasjonskulturen å forvitre. Ikke plutselig, men stille – over tid.

Det første tegnet er at man aldri blir utfordret. Når man i praksis bestemmer både spillestil, spillerlogistikk og strategi uten reell motvekt, stopper utviklingen. Ingen stiller spørsmål ved metodene. Ingen diskuterer de sportslige valgene.

Og uten motstand, slutter man å lære. Man blir trygg, kanskje selvsikker, men faglig står man stille.

Uten ytre krav forsvinner også det indre presset. Når treneren ikke må forsvare resultatene sine overfor noen, kan man tape, stagnere og hente feil spillere – uten konsekvenser. Det skaper en komfortsone, og komfort i lederroller er gift for utvikling.

Det som er viktig å forstå, er at dette smitter nedover. Spillerne og støtteapparatet ser det tydelig hvis treneren aldri stilles krav til. De merker at det ikke finnes noen tydelig prestasjonskultur, og det påvirker holdningene.

Treningskulturen blir svakere. Ansvarsfølelsen svekkes. Detaljene forsvinner.

Men problemet stopper ikke ved treneren. I mange klubber er det også sportsdirektøren som aldri evalueres. Han har ansvaret for spillertroppen, ansetter treneren, definerer klubbens sportslige retning – men styret følger ham ikke opp.

Ingen spør hvorfor klubben ikke treffer på overgangene. Ingen spør hva planen er. Ingen holder ham ansvarlig for utviklingen – eller mangelen på den.

Da står du igjen med en leder uten ledelse. En som styrer uten å bli styrt. En som tar avgjørelser uten å måtte stå til rette for dem. Det kan fungere i korte perioder, spesielt når resultatene tilfeldigvis er gode. Men det er aldri bærekraftig.

For uten struktur, uten krav, og uten evaluering – så slutter klubben å utvikle seg. Ingen lærer. Ingen forbedrer. Ingen justerer kursen.

Dette er hvordan prestasjonskultur dør. Ikke med én stor feil, men med et vedvarende fravær av krav og retning. Når roller flyter sammen, og ingen vet hvem som egentlig har ansvar – eller hvem som skal holdes ansvarlig.

En sunn klubb må ha klare strukturer. Treneren må evalueres av sportsdirektøren. Sportsdirektøren må evalueres av styret. Og styret må ha en sportslig strategi, ikke bare økonomisk kontroll. Hele klubben må vite hvem som har ansvar for hva, og hvorfor.

Prestasjonskultur må bygges. Den kommer ikke av seg selv. Den må forankres i strukturen, forsterkes gjennom krav og vedlikeholdes hver eneste dag. Trygghet og ansvar må gå hånd i hånd. For når komfort og makt får stå alene, kommer stagnasjonen – alltid.